Begrepet relasjon er tosidig. Man må altså være to personer for å ha en relasjon. Det som gjør relasjonen mellom lærer og elev spesiell er at den er asymetrisk. Det vil si at her er det ikke to likeverdige parter som møtes, for læreren har en overlegen maktposisjon, blant annet når det gjelder språkmakt, kunnskapsmakt, makt til både straffe og vurdere, samt makt til å definere hva som er rett og galt i gitte situasjoner. Denne bevisstheten rundt sin egen rolle er noe læreren bør ta med seg i klasserommet. Dette bør gjenspeiles i det vi sier og i vår undervisning, men også gjennom vår væremåte. Viktigheten av at læreren er seg bevisst sin væremåte sammen med elevene er noe også Kunnskapsløftet understreker: «Læreren avgjør ved sin væremåte både om barnas/elevens interesse består, om de føler seg flinke og om deres iver vedvarer.» (s. 12). Her ligger et av lærerens aller viktigste ansvarsområder. Dette betyr at vi må tenke større om relasjonsbyggingen med elevene våre enn for eksempel elevsamtaler og «hemmelig venn». Skal vi bygge en god relasjon med elevene er det viktig at vi evner å ha et jevnt og stabilt humør når vi er sammen med elevene. En humørsyk og ironiserende lærer bidrar kun til at relasjonen svekkes og elevenes selvfølelse, mestringsfølelse og læring svekkes også.
Hoveddel
Som lærere er det viktig at vi tenker strategisk rundt dette med relasjonsbygging. Og vi må legge opp til en plan for relasjonsorientert klasseledelse. Her vil jeg fokusere på to ansvarsområder som læreren har når det gjelder relasjonene i klasserommet:
Positive relasjoner i klasserommet
Relasjonene er preget av respekt, forståelse og tillit
Positive relasjoner i klasserommet innbefatter både forholdet mellom lærer og elevene, og forholdet elevene imellom. Det hjelper lite å ha en lærer med en trygg og god væremåte, så lenge han samtidig tillater negative kommentar, mobbing og sosial utfrysning blant elevene. Jeg mener det er viktig at læreren ikke bare jobber med seg selv og sin egen væremåte, men at han også fremmer positivitet og vennlighet i væremåten til sine elever. Læreren kan skape en positiv relasjon i klasserommet både ved verbal og non verbal kommunikasjon. I denne sammenhengen tror jeg det er viktig å ha et kroppsspråk som elevene ikke kan misforstå. Noe annet som bør fremheves her er viktigheten av å en god balanse mellom ris og ros. I min lærerhverdag føler jeg meg ganske flink til å gi elevene ros, men forskningstall som Elisabeth Sørdal viste til i sin forelesning ved HSH 20.01.11 viser oss en ganske annen virkelighet:
Ogden 2001: Lærere tror de roser elevene mer enn hva de faktisk gjør.
Haug 2006: Tilbakemeldingene er oftest generelle eller allmenne.
Webster Stratton 2005: Uønsket atferd får inntil 15 ganger så mye oppmerksomhet som positiv atferd.
Å lese disse tallene er ganske skremmende. Igjen er vi inne på kommunikasjon. Særlig dette med at «lærere tror de roser elevene mer enn hva de faktisk gjør.» Hva læreren har ment som rosende tilbakemelding, kan av eleven oppfattes som en selvfølgelighet, eller rett og slett som mas. I denne forbindelse vil det også være naturlig å nevne Lundevolds fokus på at rosen vi gir elevene er «ren». Med dette mente hun at vi ikke måtte ødelegge positive tilbakemeldinger med ordet «men». Det hjelper lite å liste opp en lang rekke med rosende tilbakemeldinger, dersom man avslutter med å si «men det og det er ikke bra». Sjansen for at eleven utelukkende vil sitte igjen med det negative er stor. Å rose naboen til en elev som ikke jobber så godt med en oppgave kan vise seg å ha god effekt, og er en positiv og fin måte å fortelle eleven som jobber dårlig at det ikke lønner seg.
At relasjonen er preget av respekt, forståelse og tillit må også framheves som noe av det aller viktigste om man skal drive god relasjonsorientert klasseledelse. Det vil alltid komme øyeblikk der elevenes adferd må korrigeres, og nettopp i slike situasjoner er det stor fare for at relasjonen blir svekket. Min påstand er at dersom man klarer å prege dialogen i slike situasjoner med respekt, forståelse og tillit så er faren for å skade relasjonen mye mindre. I mange tilfeller er eleven helt innforstått med at konsekvensen av hans handlinger er en alvorsprat med læreren. Da er det viktig å tenke på hvordan vi korrigerer. Respektfull korrigering skjer ikke foran resten av klassen. Det er heller ikke sikkert at den strengeste straffen er den som gir best resultat. Sørdal (2011) viser i sin forelesning til forskning som viser at «harde konsekvenser over tid ikke har økt effekt i forhold til å redusere negativ adferd.» Faktisk kan det virke mot sin hensikt og medføre til økt problemadferd mot skolen. Selvfølgelig må vi ikke slutte med å korrigere negativ adferd i skolen, men vi skal være oss veldig bevisst på måten vi gjør dette på.
Noe annet som kjennetegner en relasjon preget av respekt, forståelse og tillit er at læreren er ærlig og troverdig. Å kommunisere med elevene gjennom bruk av ironi, fleip, skuldertrekk eller heving av øyenbryn er eksempler på det motsatte og vil bidra til å spre usikkerhet blant elevene. Mestringsfølelsen oppstår i trygge omgivelser. Og det er som premissleverandør for nettopp slike omgivelser at læreren kommer til sin rett.
Avslutning
Jeg har i oppgaven ovenfor bare kommet inn på en brøkdel av hva som er viktig for en god relasjonsorientert klasseledelse. Det var nødvendig å innsnevre dette noe ved å sette fokus på et par viktige punkter. Til oppsummering kan vi si at selv om vi har med en asymetrisk relasjon å gjøre, er det viktig at læreren legger til rette for en dialog med elevene der de føler de blir tatt på alvor. Bare slik kan vi legge skikkelig til rette for den viktigste delen av jobben vår som lærer: Elevenes læring.